Når jeg stuper

Ferien er over. Listefrie dager er langt unna. Å sove lenge hører søndager til, og kun søndager.

Skolen har begynt, nye fag har begynt, jeg er motivert, vil gjøre det godt, vil være forberedt, gjøre et godt inntrykk på nye lærere og lære så mye som mulig. Jeg vil gjøre min del av ting jeg er med på, forberede meg til møter, delta aktivt, bake til aksjonen, være gira, komme med noe ekstra. Gjerne spise sunt, trene og sove nok også, det er jo så bra. Også treffe folk, det er viktig, se liv, ikke bare bøker, også må man jo ta vare på vennene sine. Så er det andre litt mer offisielle arrangementer; cellegrupper, bursdager - de man arrangerer selv og de andre arrangerer, sammenkomster av diverse slag. Hvordan blir verden når prøver og innleveringer finner sted? Foreløbig er den jo full! Det er ikke mer tid, mer plass i hodet mitt, tankene mine. Nok mennesker, mat, gjøremål, plikter, ting jeg har lyst til, ting jeg ikke får gjort. Jeg stuper.

Jeg stuper.

Det er da man ikke stuper likevel. Det er da livet er håpløst en håpløs kveld, men så våkner man dagen etterpå og lever fremdeles. Så kommer man til timen man ikke er forberedt til, og det går bra, blir kanskje til og med vellykket, hyggelig og morsomt. Man lever ut denne timeplanen som så ut som et eneste stort kaos og finner ut at man er jo bare et sted om gangen uansett, og det går jo fint. Livet lever seg avsted som en dans på roser. Ja, på roser, for de stikker litt, man kommer litt forsent, henger litt bakpå, er ikke alltid så bra som man skulle ønske, men så lever livet likevel, det spirer og gror som en blomst, en plante, en rose. En vakker rose, og dens navn er livet. Det er der, det surrer og går og ingen har stupt. Bare i vannet, men ikke nå lenger, det er nesten ikke sommer mer, høsten er nær. Snart, ikke enda. Men jeg stuper kun i seng.

Hvem er det jeg tror jeg er?

Hvem er det du tror du er? Og hvem er det jeg tror jeg er? Jeg er fryktelig ambisiøs, tør å drømme stort, har relativt god selvinnsikt, veit jeg er elska av Gud og mennesker, og veit at jeg er flink til en hel masse. Men hva sier det om meg? Din opplevelse når du treffer meg som ikke kjenner meg. Deg som aldri har en samtale med meg, men ser meg på t-banen, når jeg lever i min egen verden. Deg som ser meg når jeg prater, tuller, ler, danser, synger, leker med andre. Deg som treffer meg på jobb når jeg er resepsjonist eller instruktør og du er kunde. Hvem møter du?

For da møter du ikke min tankeverden, mine kloke ord og store drømmer. Da møter du et smil eller ikke et smil. Et hei eller ikke et hei. Du får en hyggelig samtale eller ikke det.

Kanskje bryr du deg ikke det grann. En hel del folk er likegyldige de aller fleste av dem i møter i løpet av en dag, en uke, en time, et liv. Eller så bryr du deg. Kanskje det avgjør om din dag blir god eller dårlig. Om ditt liv blir godt eller dårlig?

Det er bra å være trygg på hvem man er. Være sikker på at ja, jeg er interessant. Så lenge man fortsatt er ydmyk, møter folk med respekt, toleranse og en tro på at de også er interessante. For det er de jo altid, de andre. Det er bare at man ikke alltid vet på hvilken måte med en gang. Jeg forsøker og forsøker og forsøker det. Klarer det stort sett, håper jeg. Men hva vet jeg? Hvor mange har jeg såret ved å ikke kaste et annerkjennende blikk eller smil til dem? Og hvor mange av de gangene var jeg halvveis klar over det men lot være likevel? Og hvor mange ganger har min usikkerhet blitt opplevd som en avvisning for noen andre? For jeg er jo ikke alltid så innmari trygg, jeg heller.

Så hvem tror jeg at jeg er?

En sum av det hele. Hele pakka med drømmer, håp, ønsker, moral, tro, sjalusi, bitterhet, men også utstrålingen min, væremåten min, personligheten min, entusiasmen min og kroppen min. Den er jo også meg, ikke bare hjertet og hodet, selv om de kanskje er viktigere. Så er vel min jobb å la den summen bli god. For det er mitt mål. Kjære Gud, hjelp meg med det, for det klarer jeg ikke på egen hånd, amen.

Teaterpeater og pirater

Du skulle bare visst hvilken glede det gir meg å spille teater. Hvertfall når jeg får være sjørøver. Når jeg kan synge Kaptein Sabeltann med høy, hes, stygg sjørøverrøst, ha gull i griske drømmeøyne og være Barske Berit med hele meg. Fantastisk. Noe så gøy. Bør prøves. Når man får være en helt annen, kjøre på og leve seg helt inn i det, leke med hele seg. Det var bare en noen minutters lang introduksjon til et imaginært sjørøvertokt på leir, men jeg koste fletta av meg. Dessuten starta jeg min karriere som tattovør og det var jo festlig. Jack Sparrows tattis er en slager.

Om ferie, livsgnist, kor og hotell

Ferie. Så mye og så lite, men egentlig bare mye på samme tid. Kanskje når jeg blir gammel eller bare litt eldre kan jeg ha sånne ferier når det skjer lite. Foreløbig er ferier fritid som fylles opp. Med hviledager i mellom, men det er fyll, og er både nødvendig og teller.

Jeg har vært i Latvia en uke. På misjonstur. Har opplevd så himla mye. Så himla mye himmelsk. Og sterkt og sånn som ikke er himmelsk. For verden er full av det som er vondt også, og noe av det kommer man tett på der hvor jeg har vært, på en så mye mer brutal måte enn i Norge. Egentlig vil jeg skrive om alt, og tror jeg må gjøre det også, til meg selv. Så jeg om ti år husker hvorfor jeg tror på en Gud som er levende. At jeg vet at han er levende fordi jeg har sett det.

Men det er i grunn begynnelsen på en tanke jeg ikke vil stå ved. For det er ikke sånn at jeg nå er ung, sprek og opplever masse, og at livet mitt skal forfalle i takt med kroppen min og dens produksjon av rynker. På ingen måte. Jeg har høye ambisjoner for livet mitt. Om ti år, tjue år, førti år skal da virkelig livet mitt være mange ganger så innholdsrikt som nå. Jeg velger å tro på at livet kan være en oppadgående kurve. Uten å være naiv og tro at livet ikke har sine daler og mørkere sider, men med et håp om og en tro på at det er fint, vakkert og nytt å være ung, også kan det sannelig være godt, innholdsrikt, interessant og morsomt å bli eldre også, etterhvert som man blir det. Så er den saken konstatert.

Om ti år kan det forøvrig være nyttig av andre grunner enn den at man tviler på om Gud er levende eller ei å ha skrevet net opplevelsene fra da man var søtten, snart atten og på team i Latvia. Så jeg burde nok. Men det er så mange ord, mange opplevelser og tanker, og det å sette det sammen så det gir mening, og den riktige meningen er en utfordring morgendagen kan få i gave.

For øyeblikket er både kroppen, tankene og øynene utslitte etter en intens korhelg. Det putter man også inn i ferien. Vi snakker øvelse til Oslo Soul Teens' Victory forestilling i Oslo torsdag, prøver og generalprøve og selve forestillingen i Stavanger fredag og tilbake i Oslo, nærmere bestemt OKS, Kjeller på lørdag, altså i dag for konsert med både Teens og Children. Ja, det er hardt, men det er så godt, og man blir så godt ivaretatt. Og nå var det siste intense korhelg med denne gjengen for min del. Siste konsert. Vemodig, men godt og riktig. Rart. Forresten så fikk vi sove på hotell i Stavanger. Vi skulle selvsagt ikke det, egentlig på en folkehøyskole. Men de som hadde ansvaret for det hadde glemt å bestille rom til oss, så det var ikke plass på herberget og man måtte visst ta til takke med Rica Hotell i stedet. Uff så synd.. Jeg har ikke nytt et hotell på den måten før i hele mitt liv. Det var fantastisk. Tenk at noe så materialistisk kan gi slik en glede. Det var da enda godt, at det denne verden søker så innmari etter faktisk gir noe tilbake. Selvom det kun er en overfladisk nytelsesglede. Gleder skal man ikke kimse av, de er verdifulle. Det ble kveldens visdomsord. God natt.

Litt om kvifor ein av og til kan sove bort sumarnatta

Ein junikveld, den fyrste av alle sommerferiekveldar vel eg å skrive eit nynorsk innlegg. Dels fordi eg nett vart inspirert til å gjere det, dels fordi nynorsk er eit vakkert språk eg kan, håper å kunne, planlegg å kunne, mellom anna fordi eg skal få karakter i det til neste år. Ein endeleg ein. Viktegare enn karakterar, er språkets magi, venleik (skjønnhet) og sjel. Det ynskjer eg å vere ein del av. Og nett no skriv eg ikkje korrekt, men det er greit.

Augelokka mine er tunge. Dei sig igjen, kroppen og. Den er trøytt og sliten og har ikkje endå forstått at det er somar. Ein skal ikkje sova bort sumarnatta, syng Herborg. Og ho har på mange måtar rett, men kroppen vil visst berre sove no. Eg går ut på verandaen. Håret blafrar i vinden. Det er så lett så lett, sjølv om augelokka framleis er tunge. Kontrasten tar meg med på eit flyvende teppe som seiler gjennom lufta til eit sted i horisonten, der sola har dukket under. Lyset forsvinn, og mørket inntar sin vante plass i fraværet av lyset. Mørket er som ein usikker sjel som ikkje tør kome før dei store, flotte, livlege har gått. Tør ikkje vere med på leken før dei andre er borte. Når katta er borte dansar musene på bordet, heiter det. Dei dansar og dansar, men når katta kjem igjen, vert det igjen små, usynlege, usikre. For kven tør å yppe med lyset? Det er så sterkt, så godt, så gjennomtrengjande, nødvendeg.

I harmoni med mørkets tilstedevering kjem søvnen snikande. Det er den som gjer augelokka mine tunge, den som får kroppen til å synke samen. Og den er ein av livets mysterier. For ved å søve i nokre timar er det som om trøyttleiken absorberes bort og erstattas med liv. Med liv og glede og ein lett kropp med lette augelokk, som ikkje nøler med å vere opne. Vidopne, klare for å sjå verda. Eg går og leggjer meg, klar for å i morgen igjen å få oppleve eit av verdas daglege under, at eg på ny vert vaken eitter berre å ligge i bevisslaus tilstand. Eg gler meg til å i morgen vere klar for å innta verda. No er eg berre klar for å sove.

Med mørket som akkopagnement.

Retro, en hyllest

Retro er kult. Hvorfor? Kanskje fordi det minner om noe gammelt, kjært, noe man var glad i. Eller bare en svunnen tid, noe man skulle ønske man var en del av. Det som er enda kulere, i følge min mening er det som bare er gammelt, og ikke retro, som Hotel Bristol. Gammelt, erverdig, vakkert, tungt, dempet belysning, en pianist med fingre som danser over flygelet, relativt høy gjennomsnittsalder. Det er kakaoen de er kjent for, hvertfall er det den som har funnet veien til mine 17 3/4 år gamle ører og nå også min gane. Den oppfylte forventningene. Men ingen fortalte meg om bokreolene i mørkt tre som deler opp rommet, de myke stolene man kan bli sittende i, ja, gjerne i timesvis. Ingen fortalte meg om de eldre fine fruene og herremennene som tydeligvis tar seg en tur dit jevnlig for å tilbringe kvalitetstid med gamle kjente, det er som å observere denne svunne tiden, med den forskjell at den ikke er det. Svunnen, altså. For dette er virkelighet. 14. juni 2012 kan man sitte, 17 3/4 år gammel, sammen med en venninne på 16 3/4 år og drikke varm sjokolade, som det heter på fint, og ta del i de gamles ærend. Observere, se hvordan de hilser på hverandre, hva de snakker om, hva slags kaker de kjøper, hvordan det hele foregår. Ja, jeg synes det er interessant. Disse har jo levd lenge. Hvordan er jeg om 60-70 år? Hvor er jeg? Hvor møter jeg vennenne mine, barna mine, barnebarna mine, oldebarna mine? Hvor er jeg når jeg er nesten et liv eldre? Hva vet jeg da? Jeg gleder meg. Jeg er sikker på at jeg vet en hel del. Og enda mer om hva jeg ikke vet. Ja, gammelt er bedre enn retro. For retro er en kopi av det gamle, mens det gamle er originalt. Samtidig er ikke retro så verst, det er en hyllest av det gamle. Hvor flott er det ikke å innta framtida med stolthet i det gamle? Min mening er at det er aldeles fortreffelig. Med ordbruk på alle måter inspirert av dagens anliggenheter.

Å bli pusha

Hint, råd, anmodninger, krav. Du kan bedre, du bør bedre, du skal bli best. Jeg skal bli best. Hvordan i huleste blir man bra? Bra nok?

Nei, det er ikke det det handler om.

For det å bli pusha er en god ting. Å vokse, utvikle seg, lære mer, få større innsikt er berikende, godt og viktig, ikke noe vi bør være redde for og unngå. Jeg vet ei med deg, men jeg ønsker å være fornybar. Ikke i alt og hele meg, men likefullt fornybar. Ja, mer enn visse typer energi har denne egenskapen, og jeg vil være med i denne kategorien.

Å fornye seg selv, å utvikles. Hvorfor er det så himla viktig?
Det trenger ikke være det. Du kan selvsagt være fornøyd med det du er og gjør, og holde deg til det.

Jeg prøver ikke å fortelle deg at du ikke er bra nok, for det er jeg sikker på at du er. Og at jeg er. At man er verdifull og elsket uansett, som regel av mange, i det minste (største) av Gud.

Samtidig er det noe ved det å hele tiden komme videre.  Å ikke stå på stedet hvil. Å nå det man drømmer om, håper på og ser for seg. For det går an! (Nei, jeg er ikke en urealistisk, hardbarka amerikaner som sier at alt er mulig for den som vil.) Hvis man er villig til å gjøre det som skal til kan man nå så fryktelig langt og oppleve det utroligste.

Ofte handler det om valg og mot. Å tørre å ta de vanskelige eller bare uvante valgene. Gidde å gjøre det du vanligvis utsetter, nedprioriterer eller kanskje på en måte mener er for meningsløst til å bruke tid på. Å velge bort det som ikke gir deg noe, satse på det som gjør det.

Og ofte handler det om å bli pusha. At noen står der, langs veien, din vei mot målet (som er hva? Hva tør du å gå for? Hvor høyt tør du sikte?). De som heier på deg, løfter deg opp når du faller, gir deg mat og hvile når du trenger det, for så å dytte deg utfor igjen, pusher deg videre når du er lei. Fordi veit at du klarer det. De veit at det er det som skal til for å nå det. Ja, å bli pusha er kanskje en god ting (selv om det finnes utallige eksempler på at det kan overdrives med alvorlige konsekvenser).

Bli pusha til hva? Det er så fryktelig diffust, dette som jeg skriver. Store ord. Men i bunn og grunn, ja poenget som det hele koker ned til er jo at krav og slik ikke alltid er så ille. Det gjør at man gidder. Ja, kanskje fordi man må, men man blir nødt til å gå en vei, og på den veien lærer man så innmari mye. Jeg har for eksempel snart eksamen, og det krever mye jobb og er ikke spesielt moro, men så får jeg jo fryktelig god innsikt i noe jeg aldri ville giddet å sette meg inn i uten.