On the road

Hun pleide å sitte bak mamma. Bak mamma fordi hun var en mammajente. Bak fordi hun var et barn, og de voksne satt foran. Hun så ut av vinduet, oftest var det søndag, det var fast bildag fordi det var fast menighetsdag. Fast menighetsdag er det enda. Burde være det, hvertfall. Hun kunne to veier utenat; den til Salem, menigheten, og den til bestemor og bestefar. Da hun var syv år flyttet de, da raknet det. Veier, hva er det for noe? De kan pappa. De kan mamma. Jeg kan jo sykle, gå og løpe. De veiene kan man. Bilveiene er for voksne. De skal vite hvordan man kommer seg fram her i livet, hvordan man kommer seg dit man vil. Hvor er det? Der hvor drømmene mine er? Kan de veien dit? Om ikke det kan de i det minste veien dit hvor butikken er, vennene dine bor, leirsteder er og passkontoret ligger. De kan masse.

Hun har blitt mer fleksibel nå. Fler i bilen? Da sitter hun kanskje i midten. Færre i bilen? Foran. Forsetet. Da ser man jo veien uten å konsentrere seg. Helt til tankene flyr av gårde, og skiltene, kryssene, svingene fyker forbi uten at hun ofrer dem en tanke. Det er jo så mye annet å tenke på!

Ikke nok med det. Hun er til og med bak rattet. Hun tråkker inn pedaler, vrir og vender på rattet, girer både opp og ned, kjører både forlengs og baklengs. Når hun gjør riktig gjør bilen som hun vil. Det er ikke vanskelig. Bare tråkke litt på pedalen og den store bilen suser fram. Bilen. Under hennes kontroll. Hun er en av dem nå. De voksne? Enda med bestefar trygt plassert ved siden av. Snart, snart, snart alene. Bare vent!

Youssain Bolt

Plassert i fjerde etasje sitter det 19 mennesker. En av dem bestemmer. Han er lærer. En annen snakker. Han holder framføring. Resten sitter sammensunket med øyne det til stadighet blir tyngre å holde åpne. Det er som om kroppen protesterer, ja, kanskje med retten på sin side, man skulle selvsagt lagt seg tiligere, mot å være våken nå. Spesielt i et relativt nytt klasserom med perfekt temperaturregulering, akkurat passe varmt, litt tett luft, det er tross alt 19 mennesker i samme rom, og kroppen er travelt opptatt med å forbrenne maten de akkurat har spist, heller enn å konsentrere seg om det den ene presenterer.

Det er som om noen trykker på en bryter. Som om noen blåser en kjølig vind inn i klasserommet, sterkere enn Carolas vindmaskin når hun synger "Fängad av en stormvind". Det har skjedd noe på Bislett stadion ved siden av oss. En av de 17 roper; Youssain Bolt! De andre løper til vinduet. Det er han, det er han, det er ikke han, det er han! De 17 har blitt til noe mer enn bare elever. Gale elever. De trengte noe mer. Det er ikke Bolt, det er jo bare en vanlig neger, roper en etter to minutter. Det visste vi alle, hele tiden. Vi bare trengte han. Dessuten er det ikke lov å si neger.

Ordkunst

Jeg har en stor fascinasjon for ordkunst. For sammensetninger av ord, tegn, pauser, mellomrom. Jeg ser opp til de som mestrer dette, og jeg nyter samtaler med mennesker som får meg til å konsentrere meg ekstra om å formulere meg godt. Ja, å formulere meg godt og presis, bruke de ordene som overfører en tanke, forståelse eller et synspunkt. De siste dagene har jeg møtt inspirerende folk. Gjennom internett, ansikt til ansikt og som tilskuer av folk på en scene. Folk som setter sammen virkningsfulle og presise ord som gir deg den effekten som er så gjennomtenkt og riktig i forhold til formålet gjennom å utnytte nettopp ordene. Det er mye godt ved å formulere seg godt. Oftest akkurat grunnen til at man formidler, budskapet, men noen ganger, og disse nyter jeg, kun for å framføre det. Når innholdet ikke er i sentrum, men hvordan det blir fortalt, formidlet, formulert eller skrevet ned. Dette er kunst. En kunst jeg nyter og forsøker å mestre.

Øyeblikkets klokskap

Jeg er klokest midt i en samtale. I skrivende stund, i talende stund. Ja, disposisjon er fint. Lister er fint. Planlegging er fint. Godt, trygt, skaper ro, orden og forutanelse. Men større enn det er det som fødes i det spontane. I øyeblikket, når det skjer. Tanken som fødes i det den brukes. I det den foredles, blir et minne, et råd, et dikt, en stil, et blogginnlegg. Derfor denne bloggen. For å lage hverdagspoesi om mine tanker og mitt synseri. For å sette ord på min tankeverden, fantasiverden, virkelighet, og for å skape. Tenk å få skape. Tenk at Gud ikke tok monopol på det, selv om han er Skaperen. Takk for at jeg får være med!