Når jeg stuper

Ferien er over. Listefrie dager er langt unna. Å sove lenge hører søndager til, og kun søndager.

Skolen har begynt, nye fag har begynt, jeg er motivert, vil gjøre det godt, vil være forberedt, gjøre et godt inntrykk på nye lærere og lære så mye som mulig. Jeg vil gjøre min del av ting jeg er med på, forberede meg til møter, delta aktivt, bake til aksjonen, være gira, komme med noe ekstra. Gjerne spise sunt, trene og sove nok også, det er jo så bra. Også treffe folk, det er viktig, se liv, ikke bare bøker, også må man jo ta vare på vennene sine. Så er det andre litt mer offisielle arrangementer; cellegrupper, bursdager - de man arrangerer selv og de andre arrangerer, sammenkomster av diverse slag. Hvordan blir verden når prøver og innleveringer finner sted? Foreløbig er den jo full! Det er ikke mer tid, mer plass i hodet mitt, tankene mine. Nok mennesker, mat, gjøremål, plikter, ting jeg har lyst til, ting jeg ikke får gjort. Jeg stuper.

Jeg stuper.

Det er da man ikke stuper likevel. Det er da livet er håpløst en håpløs kveld, men så våkner man dagen etterpå og lever fremdeles. Så kommer man til timen man ikke er forberedt til, og det går bra, blir kanskje til og med vellykket, hyggelig og morsomt. Man lever ut denne timeplanen som så ut som et eneste stort kaos og finner ut at man er jo bare et sted om gangen uansett, og det går jo fint. Livet lever seg avsted som en dans på roser. Ja, på roser, for de stikker litt, man kommer litt forsent, henger litt bakpå, er ikke alltid så bra som man skulle ønske, men så lever livet likevel, det spirer og gror som en blomst, en plante, en rose. En vakker rose, og dens navn er livet. Det er der, det surrer og går og ingen har stupt. Bare i vannet, men ikke nå lenger, det er nesten ikke sommer mer, høsten er nær. Snart, ikke enda. Men jeg stuper kun i seng.

Hvem er det jeg tror jeg er?

Hvem er det du tror du er? Og hvem er det jeg tror jeg er? Jeg er fryktelig ambisiøs, tør å drømme stort, har relativt god selvinnsikt, veit jeg er elska av Gud og mennesker, og veit at jeg er flink til en hel masse. Men hva sier det om meg? Din opplevelse når du treffer meg som ikke kjenner meg. Deg som aldri har en samtale med meg, men ser meg på t-banen, når jeg lever i min egen verden. Deg som ser meg når jeg prater, tuller, ler, danser, synger, leker med andre. Deg som treffer meg på jobb når jeg er resepsjonist eller instruktør og du er kunde. Hvem møter du?

For da møter du ikke min tankeverden, mine kloke ord og store drømmer. Da møter du et smil eller ikke et smil. Et hei eller ikke et hei. Du får en hyggelig samtale eller ikke det.

Kanskje bryr du deg ikke det grann. En hel del folk er likegyldige de aller fleste av dem i møter i løpet av en dag, en uke, en time, et liv. Eller så bryr du deg. Kanskje det avgjør om din dag blir god eller dårlig. Om ditt liv blir godt eller dårlig?

Det er bra å være trygg på hvem man er. Være sikker på at ja, jeg er interessant. Så lenge man fortsatt er ydmyk, møter folk med respekt, toleranse og en tro på at de også er interessante. For det er de jo altid, de andre. Det er bare at man ikke alltid vet på hvilken måte med en gang. Jeg forsøker og forsøker og forsøker det. Klarer det stort sett, håper jeg. Men hva vet jeg? Hvor mange har jeg såret ved å ikke kaste et annerkjennende blikk eller smil til dem? Og hvor mange av de gangene var jeg halvveis klar over det men lot være likevel? Og hvor mange ganger har min usikkerhet blitt opplevd som en avvisning for noen andre? For jeg er jo ikke alltid så innmari trygg, jeg heller.

Så hvem tror jeg at jeg er?

En sum av det hele. Hele pakka med drømmer, håp, ønsker, moral, tro, sjalusi, bitterhet, men også utstrålingen min, væremåten min, personligheten min, entusiasmen min og kroppen min. Den er jo også meg, ikke bare hjertet og hodet, selv om de kanskje er viktigere. Så er vel min jobb å la den summen bli god. For det er mitt mål. Kjære Gud, hjelp meg med det, for det klarer jeg ikke på egen hånd, amen.

Teaterpeater og pirater

Du skulle bare visst hvilken glede det gir meg å spille teater. Hvertfall når jeg får være sjørøver. Når jeg kan synge Kaptein Sabeltann med høy, hes, stygg sjørøverrøst, ha gull i griske drømmeøyne og være Barske Berit med hele meg. Fantastisk. Noe så gøy. Bør prøves. Når man får være en helt annen, kjøre på og leve seg helt inn i det, leke med hele seg. Det var bare en noen minutters lang introduksjon til et imaginært sjørøvertokt på leir, men jeg koste fletta av meg. Dessuten starta jeg min karriere som tattovør og det var jo festlig. Jack Sparrows tattis er en slager.