Når jeg stuper

Ferien er over. Listefrie dager er langt unna. Å sove lenge hører søndager til, og kun søndager.

Skolen har begynt, nye fag har begynt, jeg er motivert, vil gjøre det godt, vil være forberedt, gjøre et godt inntrykk på nye lærere og lære så mye som mulig. Jeg vil gjøre min del av ting jeg er med på, forberede meg til møter, delta aktivt, bake til aksjonen, være gira, komme med noe ekstra. Gjerne spise sunt, trene og sove nok også, det er jo så bra. Også treffe folk, det er viktig, se liv, ikke bare bøker, også må man jo ta vare på vennene sine. Så er det andre litt mer offisielle arrangementer; cellegrupper, bursdager - de man arrangerer selv og de andre arrangerer, sammenkomster av diverse slag. Hvordan blir verden når prøver og innleveringer finner sted? Foreløbig er den jo full! Det er ikke mer tid, mer plass i hodet mitt, tankene mine. Nok mennesker, mat, gjøremål, plikter, ting jeg har lyst til, ting jeg ikke får gjort. Jeg stuper.

Jeg stuper.

Det er da man ikke stuper likevel. Det er da livet er håpløst en håpløs kveld, men så våkner man dagen etterpå og lever fremdeles. Så kommer man til timen man ikke er forberedt til, og det går bra, blir kanskje til og med vellykket, hyggelig og morsomt. Man lever ut denne timeplanen som så ut som et eneste stort kaos og finner ut at man er jo bare et sted om gangen uansett, og det går jo fint. Livet lever seg avsted som en dans på roser. Ja, på roser, for de stikker litt, man kommer litt forsent, henger litt bakpå, er ikke alltid så bra som man skulle ønske, men så lever livet likevel, det spirer og gror som en blomst, en plante, en rose. En vakker rose, og dens navn er livet. Det er der, det surrer og går og ingen har stupt. Bare i vannet, men ikke nå lenger, det er nesten ikke sommer mer, høsten er nær. Snart, ikke enda. Men jeg stuper kun i seng.