Å bli pusha

Hint, råd, anmodninger, krav. Du kan bedre, du bør bedre, du skal bli best. Jeg skal bli best. Hvordan i huleste blir man bra? Bra nok?

Nei, det er ikke det det handler om.

For det å bli pusha er en god ting. Å vokse, utvikle seg, lære mer, få større innsikt er berikende, godt og viktig, ikke noe vi bør være redde for og unngå. Jeg vet ei med deg, men jeg ønsker å være fornybar. Ikke i alt og hele meg, men likefullt fornybar. Ja, mer enn visse typer energi har denne egenskapen, og jeg vil være med i denne kategorien.

Å fornye seg selv, å utvikles. Hvorfor er det så himla viktig?
Det trenger ikke være det. Du kan selvsagt være fornøyd med det du er og gjør, og holde deg til det.

Jeg prøver ikke å fortelle deg at du ikke er bra nok, for det er jeg sikker på at du er. Og at jeg er. At man er verdifull og elsket uansett, som regel av mange, i det minste (største) av Gud.

Samtidig er det noe ved det å hele tiden komme videre.  Å ikke stå på stedet hvil. Å nå det man drømmer om, håper på og ser for seg. For det går an! (Nei, jeg er ikke en urealistisk, hardbarka amerikaner som sier at alt er mulig for den som vil.) Hvis man er villig til å gjøre det som skal til kan man nå så fryktelig langt og oppleve det utroligste.

Ofte handler det om valg og mot. Å tørre å ta de vanskelige eller bare uvante valgene. Gidde å gjøre det du vanligvis utsetter, nedprioriterer eller kanskje på en måte mener er for meningsløst til å bruke tid på. Å velge bort det som ikke gir deg noe, satse på det som gjør det.

Og ofte handler det om å bli pusha. At noen står der, langs veien, din vei mot målet (som er hva? Hva tør du å gå for? Hvor høyt tør du sikte?). De som heier på deg, løfter deg opp når du faller, gir deg mat og hvile når du trenger det, for så å dytte deg utfor igjen, pusher deg videre når du er lei. Fordi veit at du klarer det. De veit at det er det som skal til for å nå det. Ja, å bli pusha er kanskje en god ting (selv om det finnes utallige eksempler på at det kan overdrives med alvorlige konsekvenser).

Bli pusha til hva? Det er så fryktelig diffust, dette som jeg skriver. Store ord. Men i bunn og grunn, ja poenget som det hele koker ned til er jo at krav og slik ikke alltid er så ille. Det gjør at man gidder. Ja, kanskje fordi man må, men man blir nødt til å gå en vei, og på den veien lærer man så innmari mye. Jeg har for eksempel snart eksamen, og det krever mye jobb og er ikke spesielt moro, men så får jeg jo fryktelig god innsikt i noe jeg aldri ville giddet å sette meg inn i uten.