Hun pleide å sitte bak mamma. Bak mamma fordi hun var en mammajente. Bak fordi hun var et barn, og de voksne satt foran. Hun så ut av vinduet, oftest var det søndag, det var fast bildag fordi det var fast menighetsdag. Fast menighetsdag er det enda. Burde være det, hvertfall. Hun kunne to veier utenat; den til Salem, menigheten, og den til bestemor og bestefar. Da hun var syv år flyttet de, da raknet det. Veier, hva er det for noe? De kan pappa. De kan mamma. Jeg kan jo sykle, gå og løpe. De veiene kan man. Bilveiene er for voksne. De skal vite hvordan man kommer seg fram her i livet, hvordan man kommer seg dit man vil. Hvor er det? Der hvor drømmene mine er? Kan de veien dit? Om ikke det kan de i det minste veien dit hvor butikken er, vennene dine bor, leirsteder er og passkontoret ligger. De kan masse.
Hun har blitt mer fleksibel nå. Fler i bilen? Da sitter hun kanskje i midten. Færre i bilen? Foran. Forsetet. Da ser man jo veien uten å konsentrere seg. Helt til tankene flyr av gårde, og skiltene, kryssene, svingene fyker forbi uten at hun ofrer dem en tanke. Det er jo så mye annet å tenke på!
Ikke nok med det. Hun er til og med bak rattet. Hun tråkker inn pedaler, vrir og vender på rattet, girer både opp og ned, kjører både forlengs og baklengs. Når hun gjør riktig gjør bilen som hun vil. Det er ikke vanskelig. Bare tråkke litt på pedalen og den store bilen suser fram. Bilen. Under hennes kontroll. Hun er en av dem nå. De voksne? Enda med bestefar trygt plassert ved siden av. Snart, snart, snart alene. Bare vent!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar