Retro, en hyllest

Retro er kult. Hvorfor? Kanskje fordi det minner om noe gammelt, kjært, noe man var glad i. Eller bare en svunnen tid, noe man skulle ønske man var en del av. Det som er enda kulere, i følge min mening er det som bare er gammelt, og ikke retro, som Hotel Bristol. Gammelt, erverdig, vakkert, tungt, dempet belysning, en pianist med fingre som danser over flygelet, relativt høy gjennomsnittsalder. Det er kakaoen de er kjent for, hvertfall er det den som har funnet veien til mine 17 3/4 år gamle ører og nå også min gane. Den oppfylte forventningene. Men ingen fortalte meg om bokreolene i mørkt tre som deler opp rommet, de myke stolene man kan bli sittende i, ja, gjerne i timesvis. Ingen fortalte meg om de eldre fine fruene og herremennene som tydeligvis tar seg en tur dit jevnlig for å tilbringe kvalitetstid med gamle kjente, det er som å observere denne svunne tiden, med den forskjell at den ikke er det. Svunnen, altså. For dette er virkelighet. 14. juni 2012 kan man sitte, 17 3/4 år gammel, sammen med en venninne på 16 3/4 år og drikke varm sjokolade, som det heter på fint, og ta del i de gamles ærend. Observere, se hvordan de hilser på hverandre, hva de snakker om, hva slags kaker de kjøper, hvordan det hele foregår. Ja, jeg synes det er interessant. Disse har jo levd lenge. Hvordan er jeg om 60-70 år? Hvor er jeg? Hvor møter jeg vennenne mine, barna mine, barnebarna mine, oldebarna mine? Hvor er jeg når jeg er nesten et liv eldre? Hva vet jeg da? Jeg gleder meg. Jeg er sikker på at jeg vet en hel del. Og enda mer om hva jeg ikke vet. Ja, gammelt er bedre enn retro. For retro er en kopi av det gamle, mens det gamle er originalt. Samtidig er ikke retro så verst, det er en hyllest av det gamle. Hvor flott er det ikke å innta framtida med stolthet i det gamle? Min mening er at det er aldeles fortreffelig. Med ordbruk på alle måter inspirert av dagens anliggenheter.