Plassert i fjerde etasje sitter det 19 mennesker. En av dem bestemmer. Han er lærer. En annen snakker. Han holder framføring. Resten sitter sammensunket med øyne det til stadighet blir tyngre å holde åpne. Det er som om kroppen protesterer, ja, kanskje med retten på sin side, man skulle selvsagt lagt seg tiligere, mot å være våken nå. Spesielt i et relativt nytt klasserom med perfekt temperaturregulering, akkurat passe varmt, litt tett luft, det er tross alt 19 mennesker i samme rom, og kroppen er travelt opptatt med å forbrenne maten de akkurat har spist, heller enn å konsentrere seg om det den ene presenterer.
Det er som om noen trykker på en bryter. Som om noen blåser en kjølig vind inn i klasserommet, sterkere enn Carolas vindmaskin når hun synger "Fängad av en stormvind". Det har skjedd noe på Bislett stadion ved siden av oss. En av de 17 roper; Youssain Bolt! De andre løper til vinduet. Det er han, det er han, det er ikke han, det er han! De 17 har blitt til noe mer enn bare elever. Gale elever. De trengte noe mer. Det er ikke Bolt, det er jo bare en vanlig neger, roper en etter to minutter. Det visste vi alle, hele tiden. Vi bare trengte han. Dessuten er det ikke lov å si neger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar